Jeg ser på meg selv som et spontant menneske. Jeg handler før jeg tenker. Følger magefølelsen. Living the life on the edge. Hehe neida. Men altså jeg har hatt lyst på gullfisk kjempelenge. En klassisk, tjukk gullfisk født til å døpes Bob. Så i dag, etter å ha svidd av noen lapper på Velouria og drukket oreomilkshake (tiltross for pøsregnet) på Ryes (jeg er ny stamgjest), dro jeg til en dyrebutikk for å kjøpe fisk.

Det ble ikke noen tjukk Bob. Jeg smelta nemlig momentant når jeg så denne rakkern. Herregud for en kar! Jeg har døpt ham Kåre The Killer. Han bor for tiden i en glasskrukke, fordi jeg som sagt er et spontant menneske, så jeg tenkte ikke over at en fisk trenger mer enn mat.. Prosjekt Kåre er derfor satt i gang – krukka skal styles og jeg vurderer å skaffe ham en buddy.. veldig snart, herregud, stakkarn kjeder seg nok ihjel allerede!

Åh, anyway, han er fab. 

Det er mai og varmegrader og dagene forsvinner før jeg rekker å registrere at de har kommet. Gresset er grønnere og jeg ble ikke trukket opp til skriftlig eksamen, haleluja. Jeg drikker ikke lenger varme mocchaer og ser på snøen som daler, men nyter kalde iskaffe-mocchaer i stedet (hehe), slikker sol som et sultent barn og shopper på nett. Skolen sluker siste rest med reserveenergi, og sommern kan ikke komme fort nok. Jeg er enda fraværende på bloggfronten fordi livet mitt fortsatt står på hodet, og jeg trenger mer litt tid til å finne balansen – and I’m getting there.
Men jeg finnes på instagram – moustachick - og på – facebook – så helt borte er jeg ikke!

dere er bra, xoxo.

herre, satan, buddah, åh, dere er fine. tusen takk for gode ord og cyberklemmer. det betyr masse. virkelig.

Hjernen jobber i alt for høyt gir, 100% døgnet rundt, så jeg drikker, fester og prøver å glemme. Gjør alt for å ikke tenke på hjertet som ligger knust i tusen biter på bunnen i brystet. Forvirra? Ja, veldig. Men jeg har nådd et punkt hvor alt handler om å ta én dag om gangen. Jeg har akseptert tilværelsen. Man må jo bare gjøre det beste ut av hva man har, sant?
Så guys, I’m holding up.

Seks dager siden mitt forrige innlegg.. og jeg som hadde kommet så godt i gang. Jeg har møtt veggen igjen. Mye hardere enn noen sinne. Eksplosjonskraft. Jeg tror aldri jeg har vært så langt nede på bunnen før, fortapt i selvmedlidelse, frustrasjon, forvirrelse og hjertevondt. Timene går, så mange spørsmål, ingen svar. Søvnløse netter og dårlig matlyst. Har gått ned tre kilo. (de kommer fort tilbake). Jeg må ut av mørket, få svar på spørsmålene mine. Få klemmer. Tørke bort tårene som aldri ser ut til å ta slutt. Jeg har det ikke bra. Jeg har vondt. Jeg er redd. Derfor holder jeg meg borte fra internett, og omverdenen generelt, frem til neste uke. Jeg skal bare se desperate housewives, høre mørk musikk og smile i konfirmasjon først.
Vi snakkes snart, jeg lover.

xoxo alle fine